Du kan bidra til at selvmord ikke skal være et folkehelseproblem!

forebygging selvmord folkehelseproblem

Høsten 2020 innførte regjeringen en nullvisjon for selvmord.

Bergen kommune hadde allerede i 2018 vedtatt en handlingsplan med nullvisjon.

Dette var før Corona pandemien.

Våren 2020 kom innstramminger og siden har ikke problemet blitt mindre. Mange melder om store bekymringer og det offentlig psykiske helseapparatet er sprengt.

Profesjonelle og private hjelpere kjenner på et stort behov for mer kunnskap, kompetanse og at det settes større fokus på dette. Arbeidet for å forebygge selvmord hører hjemme i alle sektorer, og det viktigste forebyggende arbeidet skjer i andre sektorer enn helse.

Selvmordstanker kan ramme oss alle. Alle kan møte mennesker i selvmordsfare. Nå strammes grepene i Bergen til på nytt. Det gjør noe med oss, og igjen rammer det de unge kraftig.

Hvordan kan vi arbeide mot et samfunn der ingen strever med selvmordstanker alene?

Vi vet fra forskning at årsakene til selvmord er svært sammensatte. Vi vet at psykisk lidelse er en risikofaktor, men vi vet også at mange selvmord skjer «som lyn fra klar himmel», med mennesker som tilsynelatende fungerer godt. Derfor må det selvmordsforebyggende arbeidet skje på flere fronter samtidig.

Mer kunnskap om selvmordsforebygging trengs innen psykisk helsevern. Altfor ofte hører vi om mennesker som ikke får behandling i tide, får feil behandling eller manglende oppfølging.

Samtidig ønsker vi i at det i tillegg rettes fokus mot de mange som har selvmordstanker, men av forskjellige grunner aldri får hjelp av psykisk helsevern.

Skal vi kunne hjelpe dem, må hele samfunnet få mer kunnskap om selvmordsforebygging. Her må vi, både du og jeg, fastlegen, læreren, kollegaen og kameraten, vite at en fjerdedel av oss får selvmordstanker i løpet av livet. For de fleste er tankene vage og forsvinner av seg selv; men for andre kan de vokse og bli livstruende. Tidlig hjelp, som med alt annet, er nøkkelen til forbedring. Det er ikke farlig å snakke om selvmord, og det nytter hvis selvmordsfaren fanges opp.

Mange opplever konsekvensene av pandemien og sliter med tunge tanker nå. Vil de vite at hjelp finnes? Vil de være modig nok til å be om hjelp? Hvem kommer de til å henvende seg til først? Hvilken reaksjon vil de bli møtt med? Hvilken hjelp vil de få? Svarene på disse spørsmålene kan være avgjørende og vi kan alle bidra til at situasjonen trygges. Vi må fortsette det essensielle selvmordsforebyggende arbeidet vi var i gang med før pandemien. Det kan være viktigere nå enn noen gang.

Hvor skal vi begynne?

Mange vet ikke at det er mulig å hjelpe noen gjennom en selvmordskrise; at en ikke må være helsefagarbeider for å kunne hjelpe. Alle kan tilegne seg kunnskap om Førstehjelp ved Selvmordsfare. Hvis flere ved skoler, arbeidsplasser, klubber og omsorgsinstitusjoner får slik kunnskap, kan andre ansatte henvise til ressurspersonen når de ser faresignaler. Dessuten må forebygging av selvmord inn i læreplanene til alle relevante yrkesutdanninger.

Hvis vi skal lykkes med selvmordsforebyggende arbeid, må slik kunnskap bli like vanlig som fysisk førstehjelp.

Å søke, snakke om, og å tilegne seg kompetansen må bli noe som gjør oss stolte og tryggere. Ikke noe vi frykter og vender oss bort fra.

Mange ser nå frem mot varme sommerdager og ferie og at «verden» forhåpentlig er i ferd med å komme tilbake til normalen.

Vi håper imidlertid også på at hver og en av oss fortsatt vil være med og sette fokus på at vi sammen bygger et samfunn der livskvalitet og trygghet står i fokus!

Vi ønsker deg en riktig god sommer!

Nina Danielsen
Daglig Leder
Stiftelsen ELPIS selvmordsforebygging

Randi T. Nordvik
Daglig leder
Mennesket i Fokus